Catch-22: Crash or burn, live or let die

ADVARSEL: dette innlegget inneholder mye omtale om selvskading og selvmordstanker. Ikke les hvis det kan trigge deg, ok?

…

Det har blitt noen korte innlegg nå, kryptisk informasjon, følelsesutbrudd og desperasjon.

Akkurat nå sitter jeg på sofaen hjemme hos lillesøsteren min, klokka er 2 på natten og jeg får ikke sove. Søsteren min sover, og jeg har skadetrang. Jeg føler meg fanget mellom forskjellige versjoner av meg selv – storesøsteren (den flinke, det gode forbildet), borderline-pasienten (den ustabile, ville og destruktive), den perfekte datteren (den optimistiske, arbeidssomme og pliktoppfyllende) og den jeg egentlig er (som jeg egentlig ikke helt hvem er tror jeg). Det er kaotisk og slitsomt.

I løpet av de siste to ukene har jeg avlagt 3 eksamener, jobbet 8 vakter på gamlejobben min, rettet 50 oppgaver på universitetsnivå, vært på fest, flyttet ut av hybelen, blitt skrevet ut av lukket psykiatrisk, selvskadet, overspist, truet med selvmord, vurdert selvmord, vært sosial med venner, sagt hadet til enda en behandler, fått en artikkel på trykk i et studentmagasin – blant annet.

I løpet av de neste to ukene skal jeg delta i én barnedåp, reise til 5 land (pluss 1 mellomlanding), delta i på en konferanse i London, tilbringe 4 døgn sammenhengende med moren min i Berlin, jobbe to vakter på gamlejobben og til slutt reise alene for å bli i utlandet i 3 måneder.

Livet mitt skjer FORT. Jeg er impulsiv, jeg løper fra noe. Jeg skjønner at jeg sliter meg ut, at konsekvensene er selvskading, spiseforstyrrelse og selvmordsproblematikk. Jeg skjønner at jeg er destruktiv.

Men jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med det. For når jeg roer ned – når jeg har mer enn et par timer til rådighet uten noe jeg MÅ gjøre – da føles det så uutholdelig å være meg. Jeg orker det bare ikke. Litt av en catch-22: enten så krasjer jeg fordi jeg ikke holder ut å være meg – ellers så krasjer jeg fordi jeg har levd så fort og så mye at jeg sliter meg totalt ut. Crash or burn.

Og nå sitter jeg hjemme hos søsteren min og har helt sykt skadetrang. Men jeg er så redd for at hun skal finne det ut. At storesøsterbildet skal rakne, at hun ikke skal se opp til meg lenger. Hun er 22 år, og teknisk sett har vi kanskje ikke det samme forholdet nå som før. Men jeg takler ikke å miste selvfølelsen i hennes øyne. Hun som utdanner seg til sykepleier og som har praksis i psykiatri denne våren. Hun vet om problemene mine, i teorien. Men hun har ikke sett det. Opplevd det. Kjent destruktiviteten og kaoset mitt på kroppen. Hun har ikke sett mine arr, mitt blod. Og det vil jeg så inderlig spare henne for.

Så da blir det skriving som blir strategien.

Jeg skadet meg på 17. mai igjen. Jeg er veldig usikker på om jeg klarer å holde meg unna det framover. Usikker på om jeg vil. Jeg har vært skadefri store deler av denne våren, med unntak av en veldig destruktiv og farlig situajson i Januar (en del av grunnen til at det ble psykehusopphold i flertall og i månedsvis), og med unntakk av et “help me” rispet på armen i påsken. Heldigvis ble det ikke arr av den siste der forresten.Men jeg har vært skadefri, mye takket være verdens beste primærkontakt. Og nå er jeg alene igjen og gamle mønstre er trygge og enkle.

For jeg har liksom ikke fått noe behandling, det er ingen ting som egentlig har endret seg. Jeg har fått innleggelse som har tatt av for symptomene. Men når du tar bort støtten så er jeg like ustabil som før.

Og så har jeg tenkt å reise jorda rundt i løpet av de neste tre månedene. Mye fordi jeg har det bedre når jeg reiser. Mye fordi jeg trenger å rømme.

Men jeg er redd for hvordan det kommer til å gå. Hva gjør jeg om jeg kutter og det må sys? Mens jeg er i f.eks USA? Tviler på at reiseforsikringen dekker selvskading for å si det sånn… Og hva gjør jeg dersom alt går på trynet og jeg trenger innleggelse? Eller hvis jeg gjør noe skikkelig dumt som jeg har tenkt på gang etter gang etter gang de siste årene?

På tirsdag gikk jeg ut fra fastlegens kontor med fire resepter. Nok piller til å gjøre det slutt, flere ganger. Hun gikk veldig motvillig med på å skrive ut fordi jeg skal reise og jeg må jo ha medisiner. Det er ingen annen løsning. Når jeg kommer tilbake blir det mest sannsynlig hjemmesykepleie og streng medisinkontroll. Men her og nå – jeg har hentet ut alle pillene og jeg har en ekkel skummel følelse av makt. Og jeg må altså klare å ha disse pillene i kofferten helt til jeg har tatt de én etter én – dag for dag. Jeg er litt redd, og det er ikke uten grunn.

Og det vanskeligste tror jeg blir å klare meg alene. Jeg som har hatt fotfølging, interval, sykepleiere tilgjengelig 24/7, ukentlige behandlingssamtaler, to ambulante sykepleiere i uken. Og nå i sommer blir det én behandlingssamtale i uken på skype – that’s it. Jeg skjønner ikke helt hvordan jeg skal klare alt dette. Og det er mitt valg. Jeg har valgt å reise. Lurer på om jeg har gjort noe veldig dumt.

Og det verste er at jeg er redd for at jeg klarer det. Hva skjer da? Tenkt om de tenker at jeg kan klare meg alene i høst også da? At jeg ikke har behov for så mye oppfølging når jeg kommer hjem? Tenk om de tenker at jeg klarer ansvaret med medisinkontroll selv? Tenk om de tenker at jeg er bedre? At jeg trenger dem mindre? at jeg ikke trenger innleggelser, oppfølging, krisesamtaler? Jeg er redd, fordi disse feilvurderingene fra behandlingsapparatet sin side har nesten kostet meg livet. Mange ganger.

Èn avvisning på feil sted til feil tid er alt som skal til for at jeg tar livet mitt. Uten forvarsel. Plutselig, voldsomt og impulsivt. èn feilvurdering av en lege på legevakten, én behandlingssamtale avlyst, én feil nyanse i noe noen sier. Jeg føler meg så sårbar, så ukontrollert, så raw. Jeg er redd meg selv. Jeg er redd når det går dårlig og redd når det går bra. jeg føler meg shit når det går dårlig, og shit når det går bra. Catch-22. Caught between a rock and a hard place. Jeg taper alltid.

Så nå sitter jeg her, med et hull i hjertet. Insomnia og 9 helt nye illrøde striper. Jeg skal være med familien hele den neste uken, så alt handler om å late som ingen ting. Jeg er 25 år, men føler meg som en tenåring. Foreldrene mine vet, men vi snakker ikke. Armene må skjules, må hele tiden passe på at jeg er entusiastisk og positiv. Pliktoppfyllende og at det ikke blir noen vanskelige stillheter. Jeg må være god nok. Jeg prøver og prøver, men det blir aldri bra nok.

Nå vet jeg snart ikke hva mer jeg skal skrive. Men jeg har fortsatt et hull i hjertet. Borderline-tomhet. Skadetrang. Jeg vet at hvis jeg kutter så strømmer endorfinene ut i kroppen. Jeg føler meg nummen. Jeg blir døsig nesten. Verden stopper opp et lite øyeblikk og jeg får relief. Pause. Åh, som jeg lengter. Men jeg vet det ikke er bra. For hver gang vil jeg kutte dypere, lengre, i timesvis. Jeg tenker at det må føles enda bedre om jeg bare kutter pulsåren. Suser meg inn i drømmeland på en endorfin og adrenalinsky. Men så vet jeg innerst inne at det ikke blir sånn. At jeg er ambivalent. At det ville blitt fullt kaos, at jeg hadde angret, ombestemt meg, ringt 113, ombestemt meg igjen, nektet å ta imot hjelp, prøvd å gjøre det igjen, blitt redd og angret, bedt om hjelp, avvist hjelp, prøvd igjen, angret igjen…. KAOS.

Emosjonelt ustabil er som å ha en kronisk smertelidelse på sjelen. I know, for jeg har begge deler. Kronisk fysisk, kronisk emotional. Livet mitt er så mye pain at jeg tror hvem som helst hadde ønsket å få fred. Så hvem er jeg egentlig? En fighter? Er jeg feig om jeg gir opp? Selfish? Blir det et siste stikk av egoisme, slik foreldrene mine alltid har ment jeg har vært? Latskap, slik de mener er definisjonen av hvem jeg er?

Kanskje.

Jeg er fremdeles undecided. Ambivalent. Usikker. Redd for å leve, redd for å dø.

Til og med kroppen min er mot meg. Kroppen min straffer meg, akkurat som jeg straffer den. Det er en krig.

Og jeg er så uendelig, uendelig sliten. Men så lys, lys våken.

Og jeg lengter etter relief – hva som helst. Fortinnsvis søvn. Kanskje nummenhet. Let me just be in the ground.

Let me just be in the ground and go to sleep.

Let me go

Jeg føler meg så alene i verden.

Forlatt.

Hva er i det hele tatt vitsen med å kjempe. Hva kjemper jeg for egentlig? Jeg mister alt. Uansett.

Tilbakefall med selvskadingen. Kaos med maten. Kaos med alt.

Jeg har ikke lyst til å leve mer. Jeg vil ikke mer. Jeg er sliten av å kjempe. Jeg vet ikke hva jeg kjemper for lenger. Det gjør for vondt. Jeg er sliten. Jeg har levd lenge nok. Jeg har opplevd nok. Jeg har kjent nok smerte for et helt liv. Jeg er bare 25 år, men jeg føler meg mett av dage.

Bad day

How many loved your moments of glad grace,
And loved your beauty with love false or true,
But one man loved the pilgrim soul in you,
And loved the sorrows of your changing face;

One day I’ll fly away…

I dag.

I dag har jeg fullført eksamenen jeg har grudd meg til, utsatt, trukket meg fra og vært for syk til å ta.

I dag har jeg gått ut fra Vor Frues Hospital post 3 for siste gang. (Forhåpentligvis).

To store hendelser på én og samme dag. Antiklimaks.

Tomhet.

(Ensomhet).

Jeg klarer ikke helt å se omfanget av dette. I det store og det hele er ikke den eksamenen så viktig. Men jeg ser tilbake på sykehusoppholdet og vet ikke helt om jeg ser alvoret i situasjonen som var. Om jeg føler forbedring nå. Om det har hjulpet så mye på psykdommen, eller om det bare har hjulpet meg her og nå.

Men jeg bor midt mellom Ullevål Sykehus og Rikshospitalet. Flere ganger om dagen flyr det helikoptere over hustaket mitt. Og jeg tenker at det kunne ha vært meg. Kanskje ikke i helikopter, men det kunne ha vært meg som svevde mellom liv og død. Det har vært nære på. Veldig.

Jeg har vært så langt nede. Kanskje så på bånn som det går an å komme. Jeg tror kanskje jeg innser alvoret.

Og så er det ambivalensen. Det kunne ha vært meg. Det kunne ha vært meg som var borte. Som gjorde det slutt. Som ikke orket mer.

Og jeg er både glad og vemodig fordi jeg fikk hjelp til slutt. Glad fordi jeg egentlig ønsker å leve. Vemodig fordi jeg kanskje ikke fortjener hjelp. Fordi jeg kanskje ikke orker å leve et helt liv. Fordi jeg kanskje ikke er noe bedre nå enn for noen måneder siden. Vemodig fordi en del av meg ønsker å være den alle desperat prøver å redde. Vemodig fordi jeg lever, jeg er ute av sykehus og jeg er ensom.

Snart reiser jeg til Tyskland, Nederland, England, Australia og USA. Snart skal jeg fly avgårde på en helt annen måte.

Og jeg har skadetrang og heldigvis bare en veldig avgrenset mengde med medisiner.

Det er kaotisk å kombinere psykdom med å leve. Virkelig leve. I øyeblikket. Kjenne glede. Ha hjertebank. Kan jeg romme begge deler? Psyke-meg og glade-meg? På én gang? Vil noen tro på meg da? Vil noen høre på meg da? Vil noen forstå?

Jeg er forvirret, overveldet og jeg trår vannet akkurat nå. Prøver å navigere etter-eksamens-angst, utskrivelses-angst, skadetrang, matinntak og både glede og lettelse.

Og jeg sender en tanke til deg som er inni helikopteret som flyr over hustaket mitt. Jeg håper du får en sjanse til. For deg, alle du er glad i, og alle som er glad i deg<3

Tunge tanker

Jeg har selvmordstanker igjen. Skadetanker. Tunge tanker.

Heldigvis og uheldigvis har jeg ikke noe medisiner liggende lenger. Uff, hadde jeg hatt det så vet jeg ikke om jeg hadde klart å la være å ta de. Men når jeg har det sånn, da orker jeg ikke gå ut å kjøpe.

Skadetanker også. Har ikke barberblader heller. Masse annet jeg kan bruke, men nå prøver jeg å skrive i stedet. Skrive om følelsene som er så sterke at jeg er kvalm.

Jeg er så uendelig ensom. Hvem hadde merket om jeg ikke hadde våknet opp i dag? Hvem hadde brydd seg? Jeg er alene i verden. Hadde blitt enklere for alle de som kjenner meg bare.

Jeg burde kanskje dratt ned på avdelingen. Men om en uke skal jeg skrives ut, gidder ikke krype til de nå. Kan jo ikke støtte meg på de om en uke, så hvorfor i dag?

Jeg er sliten. Og neste uke har jeg to eksamensdager, tre behandlingstimer, utskrivelse. Jeg er sliten, men ikke bare fysisk. Jeg vet ikke hvor mye mer jeg orker av livet. En uke? En måned? En dag? Jeg føler det bare er et tidsspørsmål før jeg gir opp for godt. Når alt handler om å holde ut, hva er poenget? Når det er mer pain enn gain?

Og alikevel gjør det meg så uendelig trist. Livet skulle vært så mye mer.

Jeg føler meg usynlig. Liten. Alene. Livet skulle vært meningsfullt om jeg hadde mennesker i livet mitt. Mennesker som ikke har som jobb å snakke med meg. Mennesker jeg er glad i og som er glad i meg. Mennesker man blir glad av å være sammen med. Mennesker man kan være seg selv med.

Jeg har alltid følt meg utenfor. Føler meg isolert. Akkurat som om det er en glassvegg mellom meg og alle andre. Maximum security isolation.

So damn fucking lonely

Så ensom.

Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Har tilbragt hele dagen alene, vandret rundt i Oslo, sittet på café. Jeg har ingen å spørre henge med i kveld og ingen jeg kan spørre.

So damn fucking lonely. Det skulle ikke være sånn. Jeg skulle hatt venner by now. Jeg skulle hatt noen å henge med, noen som har lyst til å henge med meg. Venner jeg faktisk liker.

Men hvordan finner jeg min type folk? Hvordan blir man kjent? Og hvordan tar man det videre fra møtes-en-gang-i-blant-kaffe-avtaler til henge og ha det gøy sammen? Jeg mister håpet.

Jeg er ensom. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre hvor jeg skal gå. Hvordan jeg skal få det til. Jeg orker ikke ha det sånn, enda jeg vet det tar lang tid å bygge vennskap. Men hvor begynner jeg? Når jeg ikke har jobb og ikke skole. Hvor møter jeg nye mennesker da?

Jeg har aldri hatt venner i Oslo- jeg har lyst til å flytte, begynne på nytt et sted.

Sad and lonely. Why do I even bother living?

Ringvirkninger

Jeg tror jeg skal prøve å gjøre det til en vane å skrive her etter hver behandlingstime. Trenger å få sortert ting litt, få litt perspektiv, få ting ut. I tillegg er det jo en veldig mye bedre måte å håndtere kaos på enn selvskading og kriser og innleggelser og piller.

For å ta det første først: I dag møtte jeg hun som skal bli min nye behandler igjen. Jeg har møtt henne før – på ø-hjelpsvurdering en morgen i November da alt gikk galt. Den gangen følte jeg meg ikke sett, hørt og forstått. Hun gjorde ingen ting for å hjelpe meg. Ting eskalerte og hennes vurderingsfeil kunne i verste fall ha kostet meg livet. Ble stoppet fra å ta en stor mengde med tabletter, i siste liten. Det endte med innleggelse til slutt, men jeg skulle så innmari ha ønsket at jeg hadde fått hjelp tidligere. Den følelsen av å ikke bli hørt, sett og tatt på alvor av helsevesenet når man har det så uendelig vondt – den følelsen sitter i. Skammen ved å be om hjelp for så å ikke få den. Følelsen av at jeg er uverdig og uviktig. At jeg ikke fortjente å bli reddet. At ingen brydde seg. Jeg skulle bare ønske at ny behandler, når hun satt der på andre siden av bordet i novemer, hadde hørt MEG og sett MEG. Ikke bare en diagnose, en person, en “bruker”.

Men jeg ga det en ny sjanse og jeg føler at jeg klarte å møte henne med et åpent sinn. Jeg er usikker på om vi har noen god kjemi, men jeg følte ihvertfall ikke noe sterkt negativt. Hun er fra USA og har aksent når hun snakker. Irriterende, men jeg kan overleve det hvis vi er heldige (haha, dårlig galgenhumor). Hun virket ellers hyggelig og ok. Spurte om hvordan jeg hadde det, ikke fordi hun måtte spørre, men jeg følte at det var fordi hun faktisk var interessert i å høre svaret. Jeg har ikke bestemt meg enda, men jeg tror det heller mot at jeg kommer til å si ja til at hun blir behandleren min. Jeg trenger ikke å bestemme meg endelig før mandag. 

Så, over til noe helt annet – det vi snakket om på timen. Jeg har nemlig skrevet en del sinte ting til behandleren min og vi snakket forrige gang om at noe av det hadde gått over grensene og at hun hadde blitt såret av det. Så vi snakket mer om det i dag, dvs. hun snakket og jeg strigråt. For jeg mener egentlig ikke noe vondt med alle de sinte og krasse ordene mine. Det er følelser som løper helt løpsk og jeg mister kontroll. Og så hater jeg meg selv for det etterpå og tenker at ingen kommer noen sinne til å like meg når jeg er sånn.

Vi snakekt en del om dette, og jeg ble spurt om jeg ikke egentlig følte at jeg ikke hadde noen virkning på folk. At jeg ikke hadde opplevd at det jeg sier verken har positiv eller negativ innvirkning på mennesker. Og det stemmer. Jeg føler at jeg lever i et vakum, bak en glassvegg. Jeg føler at jeg like gjerne ikke kunne eksistert. Akkurat som om jeg finnes, men ikke helt finnes på samme tid. Og det er uendelig ensom og smertefullt. Trist egentlig, for innerst inne føler jeg at jeg har mye bra å gi mennesker. Men jeg føler aldri noen connection, jeg føler aldri at de mottar. Vanskelig å sette ord på dette.

Uansett, i dag ble jeg mer oppmerksom på at det jeg sier faktisk har en innvirkning. At behandleren min ble såret. Det bekrefter på en måte at jeg eksisterer. At jeg setter spor. Selv om det er i en negativ retning. Tror jeg må snakke mer om det å sette positive spor i mennesker neste gang. For jeg ser at jeg f.eks er god på å inspirere andre, men jeg føler likevel ikke noen emosjonell kontakt. Og da blir det ensomt og meningsløst. Tomhet er vel ordet.

Men jeg føler meg ok nå. Jeg er stødigere nå enn før innleggelsen. Tror ikke jeg hadde taklet å få en sånn tilbakemelding hvis ikke jeg hadde vært så stabil som nå. Da hadde det blitt full krig og enda mer kaos. Sikkert total krise.

Jeg blir skrevet ut på fredag om en uke. Jeg har allerede tatt med meg alle tingene mine hjem, så begynner å bli mentalt og følelsesmessig klar for det nå. Føler meg rolig, det begynner å bli et avsluttet kapittel – en del av fortiden. Det skal bli godt å prøve å stå på egne bein nå, selv om jeg tror de neste ukene blir tøffe. Målet er null akuttinnleggelser før jeg reiser til Australia og USA. (Og forsåvidt null innleggelser mens jeg er ute og reiser også, det KAN jeg bare ikke). Så om jeg klarer det – etter at jeg har vært innlagt mesteparten av det siste halve året, det gjenstår å se. Men jeg har fått tilbake håpet. <3

 

Trøsteskriving og trøstespising

ADVARSEL: Innlegget kan kanskje virke triggende og inneholder mye prat om overspising og mat

Jeg sitter i senga på hybelen med en pose smågodt.

Og jeg prøver å spise meg nummen.

Tenk at jeg har kommet så langt at jeg ikke trenger barberblader. Og tenk så langt det er igjen.

Uansett, skal prøve å skrive. Håndtere følelser på en mer positiv måte. Here we go.

Jeg har pakket og flyttet ut av rommet mitt på psykehuset i dag. En stappfull koffert, to poser og en veske. 67 dager siden jeg kom. Før det var jeg 23 dager på akuttposten. I hele 2012 har jeg vært innlagt, untatt 22 dager i Januar. Store deler av November var jeg også innlagt. Jeg er fortsatt ikke skrevet ut, skal være der fram til 4. mai. Men det å flytte ut av rommet er ett av skrittene på veien til en supermyk overgang. Jeg har allerede sovet hjemme nesten hver natt de siste to ukene. Selvstendig.Men jeg er litt usikker på om jeg klarer å bære meg selv. Jeg kjenner angsten murre. Tenk om det kommer til å gå dager mellom hver gang jeg snakker med noen? Tenk om jeg kommer til å få en krise og så er det ingen der til å redde meg fra meg selv? Tenk om tenk om tenk om.

Så nå har jeg akkurat spist en hel pose smågodt og jeg er kvalm og mett og føler meg ekkel og feit. For det er sånn spiseproblemene mine er – enten så spiser jeg masse godteri og sjokolade og kaker og boller. Eller så spiser jeg salat og grønnsaker. Og uansett hva jeg velger så blir det feil på den ene eller den andre måten. Enten spiser jeg for mye, eller for lite. Ingen mellomting. Og når jeg spiser for lite har jeg det ikke bra. Og når jeg spiser mye har jeg det ihvertfall ikke bra. Tap-tap.

Men jeg kaster ikke opp. Vet det er helt dust, men skulle ønske jeg klarte. Det kunne kanskje ha hjulpet på kaoset når jeg overspiser. Men jeg får det ikke til. Helt sikkert like greit vil jeg tro. Men følelsene er de samme. Skammen er den samme. Og jeg beholder kaloriene, noe som betyr at jeg må kompensere med å spise lite. Det er en helvetes runddans som aldri tar slutt. For når jeg har spist lite en stund så kommer suget. Og til slutt klarer jeg ikke å holde igjen, og så spiser jeg masse. Skulle ønske jeg klarte å spise normalt, sunn og god mat i passe mengde. Kaker og godt med moderasjon og faktisk nyte det, ikke for å døyve følelser.

Men poenget nå er at jeg er utrygg. Og forferdelig sliten. Jeg klarer ikke slappe av om dagen, alt går i hundre og jeg har tusen baller i lufta. Løper fra min egen skygge.

Jeg har fått i oppgave av psykologen å sitte 30 min på kafe uten å gjøre noe produktivt. Og siden alt jeg gjør blir en plikt og en prestasjon så kunne jeg ikke gjøre noen ting. Og jeg har utsatt å gjøre det nesten en hel uke, men jeg prøvde i dag. Og det føltes helt forferdelig. Jeg følte meg så dum! Følte at alle så på meg. Det var ingen som pekte og lo, men det føltes sånn likevel. Jeg skammet meg fordi jeg satt på kafé alene og ikke gjorde noe produktivt. Tenkte at alle tenkte at jeg ikke har noen venner. At jeg er dum og rar. Tragisk, I know. Men det var vanskelig for meg. Klarte ikke å sitte i 30 minutter en gang.

Og nå føler jeg meg så shit som har spist smågodt. At jeg aldri lærer! Kunne jeg ikke spist litt mer mat i stedet, noe det faktisk er næring i – ikke bare sukker og kalorier? Og jeg som liksom skal lage middag nå i følge matplanen. Tror det blir salat for å si det sånn.

Har mest lyst til å falle ned i et sort hull.

Ny behandler

Endelig har jeg fått vite hvem som blir min nye behandler på DPS.

Tror du ikke de klarer å gi meg samme person hvis feil nesten kostet meg livet i November?

Jeg fatter ikke at det går an.

Jeg fatter det bare ikke.

Hva gjør jeg nå? Punger ut med flere titalls tusen i året for privat psykolog? Flytter til en annen bydel for å få ny DPS? Gir opp behandling altogether? Jeg orker ikke styre mer med dette jeg.

ALDRI hadde jeg trodd at det å finne behandler man kan stole på skulle bli den vanskeligste jobben i hele prosessen. ALDRI.

You build up hope, but failure is all you’ve known

Jeg føler meg nummen og tankene flyter inn i hverandre. Jeg har ikke følt meg bra de siste par dagene. Kjenner jeg blir wary, er det en ny krise på vei nå? Angst for følelser. Ganske dekkende i grunn.

Jeg lurer på om noen av faretegnene er tilstede. Intenst behov for å snakke med samboeren min? Check. Stress? Check. Intense følelser som ikke går helt bort? Check. Føler meg lett avvist? Check. Sterkt kontrollfokus på mat? Check. Sliten? Check.

Selvskadingsbehov? Nei. Selvmordtanker? Ingen umiddelbare. Har jeg spist regelmessig? Ja. Overtrening? Nei. Overkompensering? Nei, tror ikke det.

So, I dunno.

Bare det at jeg kjenner etter er jo framskritt.

Men i morgen har jeg samarbeidsmøte på DPS. Vet at det kan bli kaostrigger.

Usikkerhet og kaos.

Hver dag er en kamp.